Var det noen som sa livsløgn og gjennomsnittsmenneske? Anyone? No? Har du noen gang følt deg litt som han karen som skøyt den anda, du veit? Jeg er han karen. Eller anda.
Det er oktober, og jeg er hjemme alene, det er mørkt både ute og inne, og jeg syns tydelig jeg hørte noen i gangen. Men det er helt greit. Jeg har ikke nattbordslampe.
Det er når det å ta klesvasken kan sammenlignes med å våkne etter et mareritt, at man vet man har et dårlig utgangspunkt for å gjøre det bra på eksamen. Vi kan gjerne kalle skolen for anda og eksamen for pistolen. Det er helt greit.
En gang måtte jeg jo begynne! Klokka to om natta. En tørr smak i munnen, blandet med dårlig Cæsarsalat fra Bugges av å tenke på å lese. Og å sove og lese. Sove oppå boka, i boka, med boka som teppe. God kombinasjon, sove og lese. Det rimer. Sove, lese. Så hvordan skal det egentlig gå når jeg virkelig begynner å lese? ..Og hvilken fin sovesal lesesalen på skolen egentlig er. Den skulle vunnet en pris.
Jeg gidder ikke. Jeg er i et vakuum. Jeg er på vei ingensteds, og veldig fort. Satt i revers. Blir dummere for hver episode av The Hills og for hver bokstav i den jævla boka. Og det er greit. Jeg har teppe i senga, så boka kan jeg legge fra meg på gulvet. Skulle ønske jeg var en and. Og det er kanskje ikke så greit.
Editors - Camera
Sufjan Stevens - Chicago
Bon Iver - Re:Stacks
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar